Forbundets lederartikkel. Ergoterapeuten nummer 2 april 2013

Forbundets leder til fagbladet Ergoterapeuten nummer 2, april 2013 skrevet av forbundsleder Mette Kolsrud.

Rehabiliteringsfeltet må styrkes!

Styrking av rehabiliteringsfeltet ble trukket fram i Samhandlingsreformen som et viktig og nødvendig virkemiddel for å møte framtidens helse- og velferdsutfordringer. Våren 2012 kom Riksrevisjonens undersøkelse om rehabilitering. Denne slo fast: «Det er ikke mulig å dokumentere at målet om økt kapasitet innen rehabilitering er nådd». Rapporten pekte på at det var svært store forskjeller mellom de ulike helseforetakene og mellom kommunene.

Samhandlingsstatistikken 2011 - 2012 fra Helsedirektoratet viser også en klar nedgang i rehabiliteringstjenestene. Per 1000 innbyggere mottok 13,4 personer rehabilitering i spesialisthelsetjenesten i 2009, mens det kun var 11,8 i 2011. I samme periode var det også en nedgang i personer som mottok rehabilitering i kommunene utenfor institusjon fra 6,5 til 5,7 per 1000 innbyggere. Antall mottakere av kommunal institusjonsbasert rehabilitering var omtrent uendret.

I denne statistikken inngår ennå ikke de kommunene som har satset på hverdagsrehabilitering det siste året. Det er en positiv utvikling at det nå satses på hverdagsrehabilitering. Hverdagsrehabilitering utføres i hovedsak av hjemmetrenere med veiledning fra fysio- og ergoterapeuter og retter seg ofte mot nye brukergrupper, primært de skrøpelige eldre og de som står på vippen til å bli hjelpeavhengige.

Hverdagsrehabilitering supplerer, men erstatter ikke rehabilitering, behandling og tilrettelegging i kommunehelsetjenesten for alle med rehabiliteringsbehov. Innføring av hverdagsrehabilitering må ikke gå på bekostning av de gruppene som trenger større innsats fra ekspertisen – grupper som for eksempel barn med funksjonsproblemer, pasienter med slag og mennesker med kognitiv funksjonssvikt, traumatiske skader eller ulike typer kroniske sykdommer.  

Forbundet har de siste månedene også mottatt informasjon fra spesialisthelsetjenesten, der det planlegges en reduksjon av rehabiliteringsplasser og en nedbemanning i habiliteringstjenesten. Sykehusene reduserer nå rehabiliteringskapasiteten før kommunene har bygget opp sin kapasitet og kompetanse.

Kommunene tar også pasienter fra sykehuset raskere, og det skaper ytterligere trykk på den eksisterende rehabiliteringstjenesten. Dette er svært bekymringsfullt.
Myndighetene må nå komme med et klart oppdrag for å styrke rehabiliteringstjenestene både i spesialisthelsetjenesten og kommunehelsetjenesten. Det må utarbeides:

  • finansieringsordninger som støtter en slik utvikling.
  • nasjonale standarder og kvalitetskriterier som gir tydelige krav til innhold i tjenestene; spesielt til kommunehelsetjenesten, som må bygge opp kompetanse og kapasitet.
  • statistikkgrunnlag som kan følge utviklingen og gi grunnlag for god forskning og kunnskapsbasert veiledning til praksisfeltet.

Dette ble pekt på allerede for 15 år siden i den siste stortingsmeldingen om rehabilitering «Ansvar og meistring». Nå må myndighetene legge et større politisk press på rehabiliteringsfeltet. Her står det fortsatt i stampe.

Print