Forbundets lederartikkel. Ergoterapeuten nummer 4 august 2012

                   

Forbundets leder til fagbladet "Ergoterapeuten" nummer 4, august 2012 skrevet av forbundsleder Mette Kolsrud.

               

                                                       

Ergoterapeutene er 60 år – hva har skjedd?

Den 19. juni 1952 ble det første landsmøtet for arbeidsterapeuter holdt på Statens kvinnelige industriskole i Oslo. De dannet Norges Arbeidsterapeuters Landsforbund. Antall frammøtte var 27. I 2012 har forbundet over 3500 medlemmer. Foreningens formål den gangen var blant annet å ivareta arbeidsterapeutenes interesser, spre kjennskap til arbeidsterapien, arbeide for en utdannelse som holder internasjonale mål og skape samhold og interesse for yrket gjennom foredrag og diskusjon.  Målsettingen kan vi godt stå inne for i dag også.

Noen av de første sakene var å skrive artikler i Syke­pleien og arbeide for autorisasjon for arbeidsterapeuter. I 1958 fikk forbundet et eget tidsskrift med fire utgivelser i året. Det tok bare seks år, men det styrte vi selv. Autorisa­sjonen fikk vi ikke før i 1975 – 23 år etter. Samme år byttet yrkesgruppen navn til ergoterapeuter for å få en beskyttet yrkestittel.

Ergoterapeututdanning i Norge ble etablert i Oslo samme år som forbundet ble stiftet. I Trondheim startet ut­danningen i 1974, og utdanningen ble da tre-årig. Deretter økte utdanningskapasiteten med nye utdanninger i Tromsø 1990, Bergen 1993, og Rogaland 2001. I 2012 er det på nytt et engasjement for å starte en ergoterapeututdanning på Gjøvik. For første gang er det ikke forbundet som er drivkraften bak, men andre som ser behovet for faggruppen.
På 70-tallet var det stort engasjement for utdanningen, mot Stortingsmelding 17. Den inneholdt blant annet et forslag om et felles første utdanningsår for fysio- og ergoterapeuter. Det ble forhindret. Forslaget dukket imidlertid opp igjen i 2011 i forbindelse med utarbeiding av Stor­tingsmelding 13, «Utdanning for velferd», men ble ikke tatt med da meldinga kom.

Likelønn var et krav under tarifforhandlingene på 70-tallet. Det er fortsatt svært aktuelt. Krav om fem ukers ferie og seks måneders svangerskapspermisjon med full lønn har vi imidlertid fått gjennomslag for. Kravet om 36 ukers arbeidsuke er delvis innfridd, da vi har gått fra 40 til 37,5 timer.
En av forbundets viktigste saker har vært å få ergoterapi som en lovpålagt tjeneste i kommunehelsetjenesten, og dermed bli likestilt med andre helseprofesjoner. I 1982 ble den første kommunehelseloven vedtatt, uten ergoterapitjeneste som lovpålagt. I 1994 kom en ny revisjon med samme resultat. Forbundet jobbet hardt politisk ved begge anledningene for å oppnå et lovpålegg. Fra 2012 har vi en ny kommunal helse- og omsorgslov hvor ingen faggruppe lenger er pålagt ved lov. Dermed er vi likestilt med de andre helseprofesjonene. Det tok 30 år!

I 1999 vedtok forbundet en organisasjonsintern spesialistordning. Nå jobber vi for en offentlig godkjent spesialistordning. Samme år kom også «Rehabiliteringsmeldinga», Stortingsmelding nr. 21: Ansvar og meistring. Den hadde et klart budskap om at målet med rehabilitering er «å fremme sjølvstende og deltaking, og å medverke til eit verdig liv og like sjansar for menneske med funksjonsproblem eller kronisk sjukdom» (kap. 1.1). Forbundet ga mange innspill til denne meldinga, og arbeidet med å styrke rehabiliteringsfeltet er blitt fulgt opp siden.

I 2012 har vi fått større politisk gjennomslag enn noen gang på dette feltet. Vårt klare budskap om nytten av hverdagsrehabilitering både for den enkelte og for samfunnet har nådd mange beslutningstakere. Mange flere ser i dag ergoterapeutenes klare rolle og bidrag inn i denne tjenesten. Historien viser at Norsk Ergoterapeutforbund har nådd noen viktige mål. Den viser også at Ting Tar Tid.

Men, når man runder år må man også se framover.  Hvor vil vi være på vårt 100-årsjubileum?  

Print