Forbundets lederartikkel. Ergoterapeuten nummer 3 juni 2012

Forbundets leder til fagbladet "Ergoterapeuten" nummer 3, juni 2012 skrevet av forbundsleder Mette Kolsrud.

Flinke folk koster

Vårens tariffoppgjør har vært tøft og vanskelig. Vi har vært i streik på tre tariffområder samtidig: Staten, kommunene (KS) og Oslo kommune. Det har vi ikke opplevd tidligere.

Streik er et lovlig kampmiddel, men terskelen for å ta dette virkemiddelet i bruk er høy. Noen av våre medlemmer har vært tatt ut for å streike og gjort jobben for bedre betingelser for oss alle. Når man er med i en fagorganisasjon, blir noen tatt ut til å stå i kampen. Å være tatt ut i streik er ikke frivillig. Det er en krevende situasjon å møte argumenter fra befolkningen, å vite at det rammer våre brukere og å vite at jobben ikke blir gjort mens man streiker, men ligger og venter til du er tilbake. Vi er også blitt møtt med utfordrende argumenter om at vi streiker mens hele Europa er i økonomisk krise og arbeidsledighet. Vår streik rammer ikke våre kollegaer i Europa. Vår streik er for å få aksept for at flinke folk koster – også i Norge, også i offentlig sektor.


De som har vært i streik, har gjort en fantastisk flott jobb. De har stått på og vært aktive på en positiv måte. Våre lokale tillitsvalgte har gjort en stor innsats for å organisere streiken, holde den i gang og holde motet oppe hos de streikende. En stor takk til alle som har stått i kampen.

I år opplevde vi at staten satte seg i førersetet i offentlig sektor og likevel ikke fulgte trafikkreglene som de selv har lagt opp til. Det har vi ikke opplevd tidligere. Årets streiker har regjeringen et stort ansvar for. Organisasjonene har godtatt premissen om at vi forholder oss til at frontfaget, den konkurranseutsatte næringen, skal sette de økonomiske rammene for oppgjøret. Når det også har vært enighet om at frontfaget skal inkludere både arbeidere og funksjonærer, så forventer vi at regjeringen følger opp. Det gjorde den ikke. Regjeringen ville statuere et eksempel på moderasjon. De ga et tilbud til oss i offentlig sektor med en lavere lønnsøkning enn i privat sektor. Vi har vist moderasjon i våre krav, men vi kan ikke godta at lønnsgapet mellom privat og offentlig ansatte med sammenlignbar utdanning bare øker. Det gapet må tettes – ikke i år, men på sikt.    

Det blir også spesielt vanskelig når tilbudet fra arbeidsgiverne gis på en måte som treffer organisasjonenes medlemmer ulikt, og vi har ulike behov. I staten, som ikke har hatt streik på 28 år, ble Akademikerne tilgodesett med mye penger til lokale forhandlinger og Fagforbundet i LO med et stort kronetillegg som treffer deres lavlønnsgrupper best. Unios medlemmer i staten har behov for å få avsatt penger i en sentral justeringspott for å justere relasjonene mellom ulike grupper. Det kravet ble vi ikke møtt på, og streiken for Unios medlemmer fortsatte. Flere av LOs forbund som har medlemmer med høyere utdanning (sosionomer, vernepleiere, barnevernspedagoger, lærere og musikere), var enige med Unio og fortsatte streiken sammen med oss i Oslo.

Når dette skrives, er ikke streikene avsluttet. Men årets kamp har vært en kraftig markering av at den verdiskapingen i samfunnet som utføres av de ansatte i offentlig sektor, skal belønnes – at flinke folk koster. Det er et rettferdig krav. Å ta utdanning må lønne seg for at samfunnet skal få velferdstjenester av god kvalitet. Det kommer oppgjør etter dette, og det kommer nye generasjoner som skal velge yrker som opprettholder nødvendige tjenester og utvikler velferdsstaten. Denne kampen har også vært en investering for framtiden.

Print